torsdag 23. november 2017

Skogtur på Kaupanger

I uke 44 gjekk turen til Bjørkestølen i Kaupanger. Målet for denne turen var å få erfaring og kunnskap om aktiviteter, trivsel og overnatting i skogen. Vi skulle i tillegg erfare overnattinger uten telt og tradisjonelle måter og tilberede mat på i naturen. Vi skulle som gruppe planlegge turen tilpasset værforhold og gruppens tidligere erfaring innen friluftsliv i skogen. Vi skulle også gjennomføre en "solo-overnatting" som skulle gjøre oss bevist på våre styrker og svakheter. Under dette oppholdet ble jeg bevist på ulike måter og metoder for å tenne bål på, samt viktige momenter knyttet til utvelgelse av leirplass og det er disse to temaene jeg har valgt og fordype meg i.
Om det er regn eller er perfekt vær er jeg skeptisk på å være på tur med Eirik og Brynjar (egen foto).


Fyre bål

Ifølge den kjente villmarkingen Lars Monsen er kunsten å fyre bål på forsvarlig vis, under alle slags forhold den viktigste utfordringen for en ekte villmarking (Monsen, 2005). Jeg er heldig nok som liker å stå opp tidlig og har derfor muligheten til å tenne bål ofte. Men solodøgnet på Kaupangerholtane bø på en real utfordring når det kom til å tenne bål. Så i følge Monsen er jeg ikke en ekte villmarking. Enda.
Bedre en tv (eget foto).

Monsen deler det å tenne bål inni fire faser: Valg av leirplass og bålsted, vedsanking, opptenning og vedlikehold og bruk av bålet (Monsen 1998). Ulike situasjoner, miljø og behov gjør at man lager bål på ulike måter. Skal man lage mat, varme seg, hvor mange som skal varme seg på bålet, varighet eller om man bruker bål som underholdning og kos spiller en viktig rolle.

Fase 1
Valg av leirplass og bålsted omhandler om man finner tilstrekkelig menge ved i nærheten etter at man har funne ly og vann. Monsen påpeker at man skal søke mot "gamleskogen", koller, åsrygger og myrdrag er gode steder fordi ujevnheter i terrenget. Her kan mer åpnere områder og sprette treklynger kan føre til at man med større muligheter finner trær som har falt over endes og tørre kvister. Man kan under planlegging av rute og leirplass finne steder som er egnet sted for leir.

Fase 2 
Sankingen av ved, døde kvister og trær benevner han som glimrende ved i en furuskog. Som var den type skog vi befant oss i på kaupanger. Han nevner også at man må spesielt se etter tyrived. Rotvelt, stubber og skadde deler av treet er ofte god tyrived. Tyri er død furutre som er gjennomtrekt av kvar. Monsen sier at man kan også klatre opp i furutrær for å skaffe bedre ved i toppen av treet.

Fase 3 
Opptenning. Monsen beskriver denne fasen som den mest kritiske fasen. Hemligheten ligger ifølge Monsen i hvordan man velger å bygge opp bålet og valg av opptenningsved. Han peker på at den vanligste feilen er utålmodighet og et tips viss det er fuktig mark er å legge tykkere kvister i bunnen. Når det kommer til oppbygging av bål illustrerer Mytting og Bischoff vinterbål og pyramidebål. Vinterbål kan benyttes også når man finner lite tørr ved, fordi bålet brenner fra toppen og glørene i bålet hjelper til å tørke veden under, før den tar fyr. Bålet får også nok oksygen (Mytting & Bischoff, 2008)

Fase 4 
Vedlikehold og Bruk. Altså til flammene har fått skikkelig tak til bålet dør ut. Monsen nevner bruk av stokker i en bred V fasong i flere faser. Under ser du bilde av en V-bål. Grunnen til dette er at flamene kan jobbe med de store stokkene i timesvis. Helst bør stokkene være fra 40 til 70 cm tykke og vil derfor vare lenger, runde stokker brenner lengre er stokker som er kløyvd (Monsen, 1998).
Her ser du oppsettet på et V-formet bål, med stokker som flammene kan jobbe med. ("V-FORM," 2016)


Mine selvlærte Pagodetype-bål funker bra med tørr ved og i peisen hjemme. Men under denne turen fikk jeg se hvordan Eirik og Brynjar har sine egne varianter og småtriks. Monsen sine faser er viktige å tenke på, allerede i planleggingen av tur, hvordan terrenget er, muligheter for å finne brensel, vann og ly bør man tenke på tidlig på turen og før man finner sted og slå leir. Plukke med seg never, tørre kvister og tyrived til opptenning kan være lurt og tenke på når man vet det er dårlig vær og man kan få problemer med opptenning.



Brynjar: "Jeg lurer på hvor lenge vi skulle hvert ute i skogen før det hadde klikket for oss?"
Jeg svarer: "en uke kansje"
10 minutter etterpå:

Eget foto
Jeg hadde vist feil.


Overnatte uten telt

Et av læringsmålene var som sagt og overnatte uten telt på høsten. Vi brukte en glassfiberduk som felles overnatting og jeg brukte en mindre tarp under solo døgnet og siste overnatting.
Bruk av telt i skogen er sjeldent nødvendig ifølge Monsen. Skogen gir ly for vind og er som regel litt varmere en åpne områder. Monsen mener bruk av pressening i skogen begrenser seg til to ulemper: de krever mer trening og oppfinnsomhet å sette opp samt det er ikke så lunt og temperaturbehagelig som et telt (Monsen, 2005).
Under turen i kaupanger brukte vi trær til å å feste presseningen med tau, og døde nedfallstrær til støtte som vi lå oppå baksiden på presseningen. Vi fikk da en gapahuk fasong med en stor åpning til bålet. Ulemper med presseningen vi bygget på Bjørkestølen var at vann samlett seg på forsiden av stokken vi hadde rullet inn i presseningen. Løningen på dette ble å flytte stokken så den lå mer skrått og vanne vant lettere langs bakken.





Kilder:

Monsen, L. (1998). Villmarksboka : en håndbok i friluftsliv. Oslo: Gyldendal fakta.
Monsen, L. (2005). Villmarksboka : utstyr, feltkunnskap og overlevelsesteknikk (2. oppl. [i.e. 2. utg.]. utg.). Oslo: Lars Monsen boksenteret outdoors.
Mytting, I. & Bischoff, A. (2008). Friluftsliv (Bokmål[utg.], 2. utg. utg.). Oslo: Gyldendal undervisning.
V-FORM. (2016).  Hentet15.11.2017 fra http://blogg.xxl.no/friluftsliv/fem-baltyper-du-bor-kunne/














fredag 20. oktober 2017

Vegledertur uke 40

Årets vegledertur gjekk til fra Rikane til Rysete, som ligger litt ovenfor Gaupne. Vi var en gruppe på totalt 9 inkludert to vegledere fra B3 friluftsliv, to ifra B2 og resten i fra B1, som var fordelt på årstudium Idrett, Friluftslv og IFA. Læringsmålene veglederene hadde sotte for turen var orjentering, matlaging og hygge på tur. Selv var målet mitt å eksperimentere litt angående matlaging og jeg hadde på forhånd tørket råvarer og tenkt ut nye lunsjvarianter og det er nettopp valg av mat jeg har valgt å fordype meg i, og Sjusteinsovnen på dag to.
På veg til camp, med litt snø i lufta (eget foto).


Turmat og næringsinnhold

Ifølge Gamme (2011) vil maten på turer utgjøre stor del av totalvekten, selv på turer i den norske fjellheimen, og valg av type mat, næringsinhold, mengde kalorier og volum er viktig for å unngå sultplager og utmattelse. Selve planleggingen blir vanskeligere jo flere persondager (personer x dager = persondager) man må planlegge. Varighet på turen, menge aktivitet i løpet av dagen og type miljø man befinner seg i vil variere behovet for inntak. En normal forbrenning for menn ligger på 2500 kalorier per dag, mens på ekstreme ekspedisjoner kan man komme opp i 12000 kalorier per dag.
Turen til Rysete var absolutt ikke av den ekstreme typen, men var en god anledning til å prøve ut lunsj og middags varianter som kan brukes på senere turer hvor vekt og komfort er et mer aktuelt tema. 

Vann, smør, krydder, potetstappe og tørkede råvarer (eget foto).

Man må tenke også å at maten ikke fryser og man er avhenig av primus, eller det ikke er for varmt og blir derfor dårlig. Man har også en rekke turmatprodukter, både spesialframstilt turmat og vanlig tørmat i poser, denne turmaten er ikke alltid det beste alternativet, men frysetørket posemat kan være et bedre alternativ viss man tilsetter krydderier og egentørket kjøtt og grønsaker (Mytting & Bischoff, 2008). Det Mytting og Bischoff sier er at vanlige suppe eller gryteretter man finner i alle dagligvarebutikker kan være det beste alternativet. Viss man også ser på hvordan Gamme beregner mengde kalorier i løpet av en dag, kan man også finne ut hvor mye man trenger og få i seg per måltid. 

Tomatsuppe med hurtigris, kjøttdeig, tomater, spinat og litt kryggermix Koketid 5 min. (eget foto).

Potet smørja: potetmos, kjøttdeig, tomater, spinat, smør og kryggermix. Koketid: 2 min.



Sjusteinsomn 




Deler av temaet var hygge på tur, og veilederene hadde planlagt pizza på dag to.
Ifølge Mytting og Bischoff (2008) får man best resultat i en syvsteinsovn npr man skal lage pizza, navnet har den fått fra oppbyggningen. Den viktigste steinen er underlagshella i bakerommet som bør være fra 3 til 4 cm tykk. En åttende stein kan brukes som dør til ovnen. Man fyrer som du ser på bilde over i det nederste kammeret. Hvor mye man må fyre og hvor lenge avhenger av tykkelsen på underlagshella, og størelsen på bakerommet. Vi valgte en tynnere underlagshelle en anbefalt, dette medførte at den sprakk på midten, men heldigvis hadde dette ingen innvirkning på funksjonen til ovnen.
Pizzasamlebånd. Totalt 8 stk (eget foto).

Pizza nr. 1, alle var meget imponert (eget foto).


En krevende middag, men for et resultat! Dette blir ikke siste gang.


Takk for turen :)




Kilder:

Gamme. A, (2011). Ekspedisjonshåndboka. En guide til høye fjell og lange skiturer. Oslo: Larsforlaget.
Mytting, I. & Bischoff, A. (2008). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Undervisning.





mandag 9. oktober 2017

Rom nr: Jostedalen

Fåberstølsbreen med frodig vegitasjon ute i dalen (eget foto).

Forje uke flyttet vi klasseromet til Jostedalen og tre ulike brearmer knyttet til Jostedalsbreen, målet for turen knyttet til alpine farer i et bre landskap, sikker bruk av stegjern og isøks, brevandring i taulag på blåis på en sikker måte, kjennskap til metoder for kamerathjelp fra sprekk på blåis eller snødekt bre og geologi og planter knyttet til et brelandskap. Etter endt undervisning var målet at elevene skulle ha kunnskap til å ferdes på enkelte breer i Norge sammen med andre med tilsvarende kompetanse. Vi skal her se på landformer knyttet til et en bre og hvordan de blir laget og snakke om sikker bruk av av tau i et taulag.

Kjetil inspiserer isen (eget foto).


Landformer


Sti på toppen av en sidemorene (eget foto). 

Man kan se hvor breen har sluttet med å lese terrenget. En Randmorene dannes der breen tidligere har sluttet og så deretter trukket seg tilbake. Endemorenen til Fåberstølsbreen ligger ligger i enden av dalen like ved, den kan se ut som en liten forhøyning av som krysser dalen. Når breen trekker seg tilbake ser man oppsamling av masse ifra silt til store blokker som på bilde over og man kan her også estimere tidligere livevekslinje ved å lese Randmorene (Nesje, 2012). Breene varierer ifra og trekke seg tilbake og vokse, man ser derfor større og mindre morener langs innmarsjen til breen 




Flyttblokk eller Rasblokk?

Flyttblokk (eget foto).

Rasblokker (eget foto).
På veien til innsteget til breen ligger det utallige store og mindre blokker, man kan se om det er rasblokker fra dalen rundt eller flyttblokker fra isbreen med å se på hvordan blokkene er formet. Flyttblokker vil ha en mer avrundet fasong etter kontakt med underlaget under transporten i breen. Raslokker vil være mer kantete grunnet frostsprenging. Isbreen skurer og polerer ikke bare undersiden av breen men også sidene, man kan da også få begge deler på en og samme blokk. 


Bruddmerker

Ulike bruddmerker ved fåberstølsbreen. (eget foto)

Når isen beveger seg over svaberget kan det forekomme ulike merker og former i berget. Parabellriss (lysegrønn), sigdbrudd (brun), Frostsprenging (mørkgrønn) og noe som trolig er et omvendt sigdbrudd også kalt "Sichelvanne" (rødt). Parabellriss dannes som følge av strekkspenninger bak trykkpunktetog gir et parabelformet riss i bevegelsesligningen. Sigdbrudd har en halvmåne formet fasong og dannes når en stein i breen presses mot berget og en del av berget gir etter foran trykkpunktet (Nesje, 2012). 


Rundsva og Skuringsstriper

Leside av et rundsva med skuringsstriper på venstre side (eget foto).

Når isen beveger seg over svaberg og hauger plukker isen med seg biter av berget, på lesiden av en haug vil isen sprekke opp berget ved hjelp av frostsprenging som videre blir transportert i breen. Steinene som løsner fra berget og transportert er med på å polere berget videre og lage skuringsstriper. 


Plastiske former

Plastiske former i berget (eget foto).

Det kan se ut som som om isen har vert plastisk. derfor kalles dette plastiske former (Nesje. 2012, s. 67) Disse plastiske formene blir dannet når isen forflytter seg med masse frosse fast i bunnen og vann og silt som polerer bergoverflaten.




Sikker Ferdsel i taulag på blåis.

Breførar laget har gjort innsteget til Nigardsbreen overkomelig for de fleste (eget foto).

Å knyte seg i taulag er hensigsmessig for å være sikker når man ferdes på bre, men feil bruk kan være fatalt for hele taulaget. På bilde over seg du hvordan det er plassert metallstenger rundt sprekker på vei opp og laget trappetrinn. Ved å gå rundt disse vil de fungere på samme måte som en isskrue og fange hver en person på hver side av stangen. Med å holde stramt tau mellom seg selv og personen foan i taulaget vil man forhindre at man ikke får et fritt fall og før tauet strammer seg. På bilde seg du Oda og Eirik bakerst i taulaget, Oda holder har lite slakk i tauet som hun har plassert mellom en ishaug og en stake som gjør at hun står trygt om Eirik hadde falt til høyre eller venstre. 
Skal taulaget snu, krysse sprekker eller forflytte seg i krevende terreng er det viktig at man benytter mikro veivalg og å gjøre dette trykt uten å bruke mye til på å sette mange isskruer. Når taulaget ønsker å snu eller endre retning er det viktig at tauet blir holdt stramt med at hele taulaget rygger eller korter inn på sitt egent tau med klemknuter.

Etter høye temperaturer nede i dalen har Nigarsbreen trekkt seg tilbake og innsteget ligger nå i et brattere terreng en tidligere, dette skaper Tverrsprekker, som igjen skaper mer tilrettelegging og en vanskeligere tilkomst for turistene.
Tversprekker på innsteget (eget foto).

Breførarlaget har de siste årene brukt motorsag for å gjøre det lettere å komme seg på breen (eget foto). 


Kjetil viser stor interesse for å lære knuter på veien tilbake til bilen (eget foto).


Nesje, A. (2012). Brelære. Høyskoleforlaget: Kristiansand


Takk for turen!

mandag 25. september 2017

Fuktig flora og dagens outfit

Man kan si at det var gode myrforhold på høyfjellsturen fra Grinde til Sogndal, via Fjærlandssetervatnet og Svartavatnet. Vi overnattet i telt under hele oppholdet, været var noe fuktig men humøret og mengde snacks var på topp. Målet for denne turen var å komme inn i teltrutiner og se på planter og hvordan floraen endrer seg i de ulike alpine sonene når man går gjennom de. Man innså fort verdien av gode teltrutiner på samlingene om morgenen, når måtte vente i kalde og våte klær.

Eget foto.
Her viser Oda frem dagen outfit, som består av Goretex, tette fjellsko og tørre sokker, mens hun orienterer seg frem i det tåkete lavalpine terrenge like før Eitrebotn. (eget foto).


Eget foto.
Meg, Espen og Thor var på blomsterjakt fra Svartavatnet til Slakafjellet. Her er et snikfoto av Thor som studerer kartet(eget foto).


Furu

Eget foto.
La oss starte med favoritten, den opp til 20 meter høye Furuen. Med sine spesielle former og grønne nåler finner man dette viltvoksende treet over nesten hele landet. Furuen danner skog på tørr mark opp til den lavalpie sonen og 1400 meter i Sør-Norge. På bilde til høyre holder jeg frem en barnål fra denne furuen. Nålene blir fra 2,5 til 3 cm lange og splittes i to.(Nilsson, 1987). Dette gjør treet lett å skiles fra en Gran som er har single barnåler.

Snøull

Eget foto.

Snøull er et strå som er 10 til 25 cm høy og har et ullhodet som er ca. 2,5 cm brett og vokser i fuktige områder (Nilsson, N. 1987). Man kan klare å skille Snøull fra sine slektninger med å se på farge, og fasong på ullen. Snøullen har en trekantet fasong med en spiss og har en mer gråsvart farge en andre ulltyper.
Planten har vert brukt til ulike ting opp gjennom historien, som for i dyner og puter eller som erstatning for ull, noe som ikke fungerte like bra.


Bjørk

Eget foto.
Man skiller bjørken mellom fjellbjørk og dvergbjørk, og på bilde ser du den klassiske fjellbjørken øst for Svartavatnet. Fjellbjørken blir sjeldent over 10 meter høy og trives i fuktige områder i som myrkanter, langs elver og rundt innsjøer  (Nilsson, 1987). På bilde til høyre ser man en kongle og utformingen av bladet til Bjørken som har en elliptisk form og en sagtannet kant og stammen er ofte vridd eller bøyd på grunn av høyt snøtrykk (Kristoffersen, 2008).


Tyttebær


Eget foto.
Tyttebær er en dvergbusk i lyngfamilien med hvite blomstrer, syrlige røde bær og læraktige blader, som holder seg grønne i flere år (Sundig, 2019), Grunnen til at bladene og bærene og holder seg så lenge, er at planten inneholder benzosyre som er et vanlig konserveringsmiddel og har derfor blitt brukt mye opp gjennom historien. Planten vokser opp til den mellomalpine sonen og liker best fuktig åpen skog (Nilsson, 1988).

Strylav


Eget foto.
Bilde viser en gråsvart Strylav som vokser på en furu. Stylaven kan også få en lysegul farge og skilder seg fra andre strylav-arter med at den har en elastisk margstreng. Stylaven er lett å skjenne igjen og grunnen til at man ikke finner den på trær i byer er at den ikke vokser på steder med forurenset luft. Perioder med mye svåvel i luften vil gjøre at strylaven forsvinner. 
Man finner Strylaven på store deler av den nordlige halvkule (Hjelmstad, 2016).

Denne planten blir bukt til medisin, blant annet som antibiotika. 


Sølvvier

Eget foto.
Bilde viser Sølvvier til venstre og en Grønvier til høyre, man kan her se forsjellen på plantene med fargen på bladene. Sølvier er en liten busk som kan bli fra 1 til 2 meter høy og vokser på fuktige steder i hele landet og opp til 1900 meter over havet i Jotunheimen (Kristoffersen, 2008). Grunnen til at Sølvvier kan være vanskelig og gjenkjenne er at den kan lage hybrider med andre typer vier (Nilsson, 1987).


Strutsevinger

Eget foto.
Strutsevinger er utbrent i hele Norge og vokser tett i store grupper. Den kan bli opp til 2 meter høy og har fått navnet sitt av utformingen på bladene og kalles Ostrich fern på engels. Planten er meget næringsrik og og sammenlignes med asparges, blåbær og spinat grunnet sitt lave innhold av natrium og høyt innhold av fiber, protein og antioksidanter (Rasmussen, 2008)


Røsslyng

Eget foto.
Røsslyng er en av Norges vanligste lyngplanter og er en tettgreinet dvergbusk, med små nålformet blad og rødfiolette blomster. Planten er vanligst i lavere strøk men vokser i alpene helt opp til 2700 meter over havet og den vokser over hele europa, vest-asia og nordvest Afrika  (Kristoffersen, 2008).
Røsslyng var også favoritt blomsten til den kjente fiolinist og komponisten Ole Bull og blomsten har mye nektar som igjen har gitt navnet til Lynghonning.


Blåbær

Eget foto.
Vår mest poppulere bærsort. Grønn stilk og blader, rødlig krukkeformet krone på våren og blåsvarte bær. På bilde ser man hvordan bladene visner fortere på høyfjellet og får gradvis en rødlig farge. Planten er svært vanlig i hele landet og vokser opp til 1700 meter i Jotunheimen og 2800 meter i alpene. Blåbær blir som kjent brukt til saft, syltetøy og som råstoff til vin og likør, og planten inneholder også mye garvestoff som fremdeles brukes som et mageregulerende middel (Kristoffersen, 2008).

Lys Reinlav

Eget foto.
Lys Reinlav har en busk form og blir opp til 10 cm høy, den er rikt forgreinet og med hovedsaklig firedelt forgrening og ensidig bøyde greinspisser. Den har en blekgul farge og har av og til små brune knappforma fruktlegemer. Den vokser best i fattig skog, er svært vanlig i hele landet men trives i best i furuskog. Reinlav har vert mest brukt av samer som folkemedisin til å helbrede ulike luftvei og øyesykdommer, planleggingsproblemer og menstruasjonssmerte (Hjelmstad, 2013).




Hjelmstad, R. (13.12.2013) Reinlav. Urtekilden planteleksikon. (hentet fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/clad_spp.htm 23.09.2017)

Hjelmstad, R. (23.10.2016) Strylav. Urtekildens planteleksikon. (hentet fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/usnea_spp.htm 23.09.2017)

Kristoffersen, T. (2007) Det Blomstrenede Fjellet, Bergen: Vigmostad Bjørke.

Rasmussen, M. (u.å.) Strutseving - Sunn grønnsak og takdekke. NIBIO. (Hentet fra: 

Sundig, P.(2009). Tyttebær. Store norske leksikon. (hentet fra: https://snl.no/tytteb%C3%A6r 22.09.1017)

torsdag 31. august 2017

Årets første tur!

Årets første skoletur gjekk fra Kaupanger til Holm, et lite avsidesliggende nes i Sognefjorden som vi nådde ved hjelp av enten kano og kajakk. Målet for turen var å lære ulik padleteknikker og vanntilvenning i kano og kajakk, lage mat på bål og sove ute uten telt.

Bilde fra leiren vår ved Holm, med ferge fra Kaupanger i bakgrunnen. (Foto: Oscar Lindstrøm)
Vi startet kajakkundervisningen på land, med å gå gjennom hvordan man kommer seg nedi kajakken, ut viss kajakken velter, kameratsjekk og sittestilling for å få best mulig balanse og kontroll. Undervisningen startet i Amla. Når man sitter i kajakken skal man ha tre kontraktpunkt, i sete, fotvilerene og lårene/knærne opp mot innsiden av cockpiten (Ekholm, 2013), gjennomgang av dette på land i tillegg til å padle på grunt, rolig vann og i kort avstand til land gjorde at alle i klassen fikk en god progresjonen i starten av kurset. Det å føle seg trygg på vannet og teknikk går hånd i hånd. For meg var det å lære et støttetak utrolig viktig for å føle seg trygg på vannet og videre kunne utvikle andre ferdigheter og teknikker. Under ser du hvordan man enkelt utfører et støttetak og forhindrer en velt. Film: Kayakteknikk (PaddleTV, 2011).



Det å beregne hvor mye tid man bruker på tur kan være viktig i forhold til hvem man har med, hvor mye mat man tar med og pauser i tillegg med tanke på hvilke terreng og miljø man forflytter seg i og med eller uten oppakning. På dag tre padlet vi fra Holm til Tingastad ca. 5 km luftlinje og deretter opp 400 høydemeter hvor vi skulle ha en samling, før vi tilslutt gjekk ned for å trente på kameratredning og padlet tilbake.
Det var tilnærmet perfekte padleforhold, lite vind, bølger og strøm og vi hadde erfart at vi forflyttet oss som gruppe på ca. 4 km i timen med både Kajakk og Kano noe som stemte ganske greit og vi kunne estimere hvor lang tid vi brukte på padle delen. På gåturen regnet vi 20 minutter per 100 høydemeter opp, siden det var meget bratt terreng og en stor gruppe, itillegg til pauser underveis. DNT's turekspert Nils Bloch-Hoell anbefaler at man selv prøver seg frem og finner sin egen hastighet, i ulike terreng og  (Maske, 2013).


Snakkes på fjellet!!





Ekholm, S (2013) Kajakhandboken, Stockholm: Calazo Forlag AB.

Maske, J. (2013) Hvor lang tid tar turen din, egentlig? Hentet fra: https://artikkel.ut.no/artikkel/1.11202734/

PaddleTV, (2011) Kayak Ttechnique - Bracing (videoklipp) Hentet (28.08.2017) fra: https://www.youtube.com/watch?v=nef9VkXX_XY